Oppdrett er ei ferdigskåra pasning til distriktene!

Alle i oppdrettsnæringa kjenner Tarald. Et litt uvanlig navn, på en helt uvanlig fyr. Han har vært med lenge og han har satt spor etter seg på mange arenaer. Men egentlig handler det om tilhørighet til Steigen og et ønske om å få noe til, lokalt, men også etter hvert, nasjonalt og internasjonalt.

-          Far drev med fiskemottak og fiskeindustri. Så jeg var arvelig belastet da jeg valgte fiskeriutdanning. Men jeg visste ikke da hva jeg skulle bruke den til. Det jeg visste var at jeg IKKE skulle begynne i bank og forsikring. Dette var første halvdel av 80-tallet og alle begynte i bank og forsikring på den tida. Det ville ikke jeg, jeg ville være operasjonell. Jeg ville være der ting skjedde og ikke sitte på et kontor å gi råd. Og så ville jeg gjerne tilbake til Steigen, forteller Tarald.

Vegen gikk via fôrbransjen. Tarald jobbet 5 år i FK Ewos etter endt utdanning. Dette var i oppdrettsnæringas spede begynnelse i Nordland.  - Jeg så prøving og feiling, knall og fall og etter hvert ei næring som vokste fra ingen ting til å bli kjempestor i Nordland. Det var en optimisme og en gründervirksomhet som kysten ikke har sett maken til med unntak av de store sildeårene, forteller han. Folk gikk mann av huse, alle skulle ha en oppdrettskonsesjon. Også Tarald og broren Martin

Slik oppsto Follalaks i 1988. – Vi pantsatte hus og heim, vi pantsatte studielånene våre. Vi var med på opp- og nedturer. Midt oppi dette holdt jeg også på med å etablere familie. Bedriften stod i fokus, det var lite fritid. Det var lite av alt. Å være gründer og få barn samtidig, det er å be om trøbbel. Men hele familien valgte å se på det som en livsform og vi har klart det, forteller Tarald. Som fremdeles er gift med Hilde og har tre barn.

Med konkursen i Fiskeoppdretternes salgslag (FOS)  i 1990 forsvant mange oppdrettsselskap. – Vi overlevde fordi vi saksøkte staten. Vi vant ikke saken, men fikk betalingsutsettelse i fire år. Jeg mener fremdeles at vi burde ha vunnet, men da hadde også råfiskloven gått dukken, og det var vel umulig å håpe på, sier han.

FOS-konkursen tente samfunnsengasjementet hos Tarald og han ble leder i Nordland Fiskeoppdretterlag og i Norske Fiskeoppdretteres Forening. Han har deltatt i internasjonalt organisasjonsarbeid og vært med på tunge løft i forbindelse med arbeidet for markedsadgang til EU og i kampen mot rømming.  Samtidig vokste Follalaks fram til å bli en av Norges største oppdrettsaktører.

-          I 2003 kom nedturen. Vi fikk finansielle problemer og måtte hente inn ny kapital. Dette førte til at Cermaq kom inn som hovedeier i 2005. I næringslivet må en bare innfinne seg med at det er makta som rår, samtidig så har bedriften utviklet seg godt siden da og selv har jeg spennende arbeidsdager som visekonserndirektør i selskapet, forteller han. 

-          Verdiskapinga tilhører kysten. Fiskeoppdrett er ei ferdigskåra pasning til staten og distriktsnorge. Og det uten at staten har betalt fem øre. Staten er mer en brems og en regulator slik at det ikke skal gå for fort. Det har aldri vært min visjon for oppdrettsnæringa at vi er til for eiere og aksjonærer. Vi er til for kysten og vi har ei leveringsplikt tilbake. Og det handler om mer enn arbeidsplasser og skattekroner. Det handler om å skape liv og framtidstro på kysten; om å kunne leve der du vil!

Cermaq, morselskapet, driver med fôr gjennom Ewos og oppdrett gjennom Mainstream. Mainstream har virksomhet i Norge (Nordland og Finnmark), i Chile og i Canada.

-          Min jobb er sammen med konserndirektør Geir Molvik å ha ansvar for drifta av oppdrettsanleggene i de tre landene. Administrerende direktører der ute, rapporterer til oss i henhold til de overordnede planene vi har lagt.

-          Hva slag type kompetanse, vil du ha behov for i din organisasjon?

-          Vi har behov for folk som har spisskompetanse innen en masse områder. Farmakologi, biologi, fiskehelse, økonomi og vannkjemi. Vi trenger operasjonell kunnskap og kunnskap om drift. Vi er på jakt etter folk som vet hva det vil si å drive anlegg rent praktisk, folk som har hatt ansvar i linje og har god forståelse. OG ja, så er vi på jakt etter jenter! Vi har god tilgang til jenter i administrative stillinger, men vi sliter langt mer ute på anlegg og jeg forstår ikke hvorfor.  Vi kan tilby gode arbeidsforhold, god lønn og gode skiftordninger, understreker han.  

Follalaks var i sin tid en pådriver på lærlingeområdet og denne tradisjonen videreføres i Mainstream. - Næringa får de arbeidsfolkene de fortjener. Gode lærlinge-bedrifter gir gode arbeidsfolk. Her påhviler det bedriftene et stort ansvar, avslutter Tarald. - Men jentene altså, de skulle jeg gjerne ha rekruttert til havbruksnæringa!