Direktør, eller var det vaktmester?

-          Mens vi snakker om flåter du. I august sank en 200 tonn stor fôrflåte i Skarbergvika i Gratangen. Er det vaktmesteren som har gjort en for dårlig jobb?

-          Ja, det er det kanskje. Dette er en flåte vi selv har fått bygd i år 2000 og vi vet ennå ikke hvorfor den sank, men det vi vet er at den skal opp. Vårt mål er å få den hevet, selv om vi ikke har fått pålegg om det. Når vi ikke får pålegg, så får vi heller ikke utbetalt forsikring. Så utgiftene til heving tar vi på egen kappe, for rydde opp det skal vi, sier Lundberg.

Gratangslaks er i dag et selskap som driver med brønnbåt, settefiskanlegg, matfiskanlegg og slakteri. På matfisksiden driver de i samdrift med Kleiva fiskefarm og sammen har de sju konsesjoner. Den årlige omsetningen er på ca 100 millioner kroner og 70 personer er ansatt i de ulike selskapene.  Og det hele startet rundt et spisebord i 1983.

-          Jeg var 19 år den gangen. Rundt bordet satt min far Erling som var fisker og storebror Geir. Geir hadde allerede tatt navigasjonsutdanning og det lå i kortene at han skulle overta fars ringnotsnurper. Det ble aldri sagt, men far tenkte nok at det kunne bli litt tett med begge sønnene i samme båt. Så temaet rundt spisebordet den gangen var om vi skulle søke konsesjon for å starte med lakseoppdrett. De gjorde vi og slik startet dette eventyret, forteller Tore.

I dag eier Tore 50% i båten og bedriften Odd Lundberg as og Geir har samme eierandel i Gratangslaks.  – Jeg er født inn i fisk, så det måtte bli noe med fisk. Samtidig har det vært viktig for oss å kunne fortsette å bo i Gratangen og være med på å skape noe der. Så du kan si at i den grad jeg er en godt betalt vaktmester, så er denne vaktmesteren opptatt av at de verdiene som skapes skal pløyes tilbake til lokalsamfunnet i form av arbeidsplasser, i form av utvikling, i form av optimisme og levende kystsamfunn, sier han. Nå har vi bygd nytt slakteri og der er det satt av plass til også å kunne drive videreforedling. Så det sysler jeg med nå, ikke i stor skala, men litt, sier han.

Siden møtet ved spisebordet, tok Tore praksisjobb på oppdrettsanlegg. I tillegg fylte han på akvakulturkompetansen med ulike kurs innen bl.a miljø og fiskehelse. – Samtidig er jeg stor takk skyldig til de nordnorske pionerene innen oppdrett. De delte raust på kunnskapen sin og bidro til at vi kunne lykkes, sier han.

Gratangslaks er lærlingebedrift og legger stor vekt på samarbeid med skolene i området. - Vi starter allerede på ungdomsskolen. Det er viktig å skape lokal interesse for å få tak i gode folk.

-          Hva slags kompetanse trenger Gratangslaks for å kunne utvikle seg videre?

-          Vi trenger et bredt spekter av flinke folk. Det regner jeg med at alle havbruksselskap svarer.  Vi har veldig mange dyktige folk i Gratangslaks, men vi vil alltid trenge gode ledere. Ledere som har lyst til å ta ansvar og styring. Som har lyst til å være med på å skape utvikling. Det gjelder lokalitetsledere, ledere på slakteri og smoltanlegg. De må kunne stå på egne bein, ta egne avgjørelser og ville være med på utviklingsarbeidet som sagt.  

-          Hvordan er en vaktmester/daglig leders arbeidsdag?

-          Den er lang. Den er snarere 12 og 15 timer lang enn 7,5. Det er alltid noe som skal ordnes. Det har vel blitt en livsstil å jobbe så mye. Med tanke på kone og tre unger så er jeg vel for mye på jobb, men det er vanskelig å bryte et mønster, sier han.

-          Mange små oppdrettere har jo valgt å selge til de store selskapene. Har du ikke vært fristet av gullkantede tilbud?

-          Jeg synes det er greit at det kan være noen små bygderaringer igjen. Jeg er en slik bygderaring. Jeg synes det er mye mer givende å kunne være med på at ting skjer i lokalsamfunnene nordpå, enn å sitte å telle penger, sier han.

-          Mange i bygda vil vel heller karakterisere deg som en storkar enn en bygderaring?

-          Nja. Nå vet jo ikke jeg hvordan de ser på meg, men her er det ikke noe sosialt skille. Jeg håper de ser på meg som en trivelig vaktmester som vil få til ting i bygda, avslutter han.